Eg lige ikkje aprilsnarr

I mårå tidligt e det 12 år siden, morgenen fysste april 2005. Det e ein morgen eg aldri vil glemma…. eg våkna tidligt i det blå huset i Haugesund, kjempeglad. På samma tiå våkna jentungen i Stavanger kjempegla. Det va før me visste ka så va skjedd..

Eg pakka sammen smårollingane, herr midt i mellom blei sent på skolen, å minstemann sko te helsekontroll. Då me va ferige på kontrollen, satte me oss i bilen for å kjøra te skolen. Så ringe telefonen..    Det e jentungen som bare seie at eg må komma, men eg e som  de fleste mammer på morgenen litt treige i oppfattelsen å småstressa så eg svare at eg kan jo ikkje bare komma, ungane ska jo på skolen å me ska ikkje te Stavanger før ittemiddagen. Det året e nemligt fysste april på ein fredag… men ka e det spør eg, bare kom svare hu. Eg komme seinere svare eg. Det blir stille i telefonen, før hu seie javel det va ingenting. Det e i det øyeblikket eg hørre på stemmen hennes at der e någe alvorligt galt. Sei ka det e, seie eg stille…. Marianne e dø svare hu…. hu hang seg sjøl i går kveld… leraren sa det då me kom på skolen….

Det va bare ein måned å ei uka før de sko konfirmeras, de to venninnene født på samme dag. Eg huske morå fra sykehuset, å me hadde litt å gjørr me kverandre de fysste årå itte at de blei født..

Kvide i fjeset kjørte me innom skolen å henta herr midtimellom før me satte kursen mot Stavanger. Aldri har så mange tanker føge gjennom håve mitt som på den turen, aldri har veien Haugesund – Stavanger tatt så sinnsykt lange tid. Eg rista, å veksla mellom tanken på jentungen som måtte venta på meg, å tanken på at dette va ein alvorligt grove aprilspøk. Hadde det bare vært ein spøk.. eg hadde blitt rasande, men det hadde vært piss i havet i forhold te tiå som kom.

Då eg hadde fått avlevert ungane, å endelig kom bort te St svithun ungdomsskole, fekk eg tri bleige jenter inn i bilen. De sa lite å ingenting, å hadde ett ganske blast blikk. Det va tydelig de sloss me å akseptera det som va skjedd, at sinnet dis veksla mellom sannheten å tanken om at de hadde drømt. Eg huske ikkje heile turen, eg huske eg sørgte for at de fikk kjøpt eller bestillt blomster, at eg å jentungen fekk spist på mc Donalds . Resten av dagen gjekk i ein døs…

Eg har ei bok som eg har satt spesielle bilder inn i, der e der ett nydeligt bilde av jentungen i solskinn før dette, å ett bilde tatt noen dager ittepå. Det e dramatisk forskjell, det ser nesten ut som to forskjellige jenter.

Det e som sagt 12 år siden i mårå, men konsekvensen av det som skjedde den dagen varte i mange år. Det e nå de siste 3-4 årå at det e blitt mulig å la sårå gro sakte men sikkert. Konsekvensene e enorme for ungdommer som miste noen nære på den måten. Mange blir alvorlig syke i ittetid, å de sitte gjerna me ein vonde klomp i magen av dårlige samvittighet fordi di føle de sko ha sett det, forstått at någe va galt. Me voksne sko nok ha forstått det, i dette tilfelle, for den nydelige jentå som e så utrolig flinke å tegna har tårer trillende på nesten alle bilder. Samma kor fint å bredt hu smile.. men ungdommane kunne ikkje vita…

Me vett ikkje noe om ka bagasje andre mennesker har med seg gjennom livet, me vett ikkje koffer mennesker tar valg som me andre kanskje syns e rare eller teite. Det kan vær ein god ting å se stille å rolig på ryggsekken te de me møte, se at an e lukka, at me ikkje har mulighet te å lura oppi for å sjekka innholdet. Ikkje ein gang de du kjenne best kan du vita heile innholdet hos. Så møt andre mennesker me ett åpent sinn, ikkje kritiser, bare aksepter at me alle har forskjellig bagasjeinnhold.

Det betyr ikkje at me ska elska alle, me møte alle mennesker på veien som kan følas uspiselige. Men då e det bedre å forlata disse menneskene, å heller la de som treffe oss i hjertene få plassen.

Eg har skreve om denne dagen før, eg komme te å skriva om an igjen, å kanskje ein dag får eg tillatelse te å skriva ka konsekvenser denne dagen ga oss i mange år. I mårå tennes ett lys her som brenne heile dagen te minne om Marianne å alle de andre som kvert år velge bort livet. Med ett gjennomsnitt på ca 500 personer kvert år, så tenne me lys for ca 6000 mennesker som har tatt sitt liv siden 2005

 

dette innlegget går på stavangersk, fordi det fremdeles e følelsesmessigt sterkt, å fordi eg snakke å tenke stavangersk..

 

Min levende kreative kaotiske hage ❤

 

Det er vår så det synger i Tastamyrkroken, det er så mye som skal på plass og dagene er så alt for korte. Solskinnsdagene blir brukt til fulle, med rydding opprenskning potting osv. Alt skal gjøres klart på kort tid.

Idag er growcampen gjort klar for salg, noen sorter hosta pottet, ene veggen er smurt inn med grønskekverk og resten av hagen ommøbleres. Siden det idag er nymåne, solstråledag og rett etter vårjevndøgn er nytt navn i dag blitt registrert 🙂

Hagen er min kreative sone og mitt utsalgssted frem til ny større hage er funnet. Den er alltid i bevegelse, aldri ryddig og evig kreativ :). Snart er hagen så full av utsprungne stauder at du ikke ser en jordflekk, heller ikke vegger og gjerder som blir dekket av diverse klematis. Utrolig hva det er mulig å putte inn på kun 100m2