Hvordan ble jeg så plantegal som jeg er?

Medfødt egenskap kanskje, medfødt kjærlighet for naturen og alt som er levende. Sannsynligvis er det slik ja. Foreldre som dro oss unger med til Maldal, og på telttur gjennom Norge Sverige Danmark og Tyskland. En far som var istand til å svare på den uendelige rekken med spørsmål om alt som levde på jorden, og like mye stjernehimmelen. De sukket mer enn en gang av min manglende frykt for hunder, den finnes ikke i det hele tatt. Ekornene i skogen i Tyskland, hvor de måtte stanse meg rett før jeg hadde klart å lokke dem helt bort. Ikke fordi de ikke likte dem, men pga faren for rabies. Fascinasjonen for Danmarks røde valmuer, mor og far måtte stanse inntil veien så jeg kunne få se nærmere på dem. Bevere på sørlandshytta, greinene som var jobbet med for å kunne bli materiale i beverhytta. De lo av meg da jeg kom på skolen etter sommerferien og viste frem pinnen som beverne hadde gnagd så fint, ingen trodde på meg. Ingen andre hadde noensinne sett noe slikt. Da jeg var 12 fikk jeg lov å velge ut en pakke tulipaner, det ble queen of night som er så mørk lilla at de nesten kan kalles svarte. Om jeg ikke var så flink å luke i det lille bedet var allikevel gnisten tent, for svarte planter, variegert bladverk, fjellhagestauder og etterhvert medisinplanter/urter. Jeg lot min far og bror ha rosene i fred, det har aldri vært min greie. Med unntak av når jeg kjenner roseduft, da må jeg gå ett annet sted. Ellers drar jeg med meg alle duftende roser hjem, og de dør, fordi jeg og rosene egentlig ikke hører sammen. Gikk jeg tur aleine på Sørlandet vandret jeg alltid mot ett vann fyllt av vannliljer, nesten alle gule enkle solstråler og noen få hvite store som bredte vingene, det vakreste jeg visste. Utenom røde valmuer, bevere, kniver, vann, hunder osv osv.

Noen ganger måtte far sage trær og hogge til ved, jeg ble like kvalm hver gang av den ferske sevja. Trodde det kanskje var fordi jeg ikke klarte lukta av fersk sevje, men etterhvert forsto jeg at grunnen var at levende trær ble hogget. Friske flotte trær ble ødelagt for at vi ikke skulle fryse. Idag forstår jeg, idag takler jeg lukta. Jeg takker treet for veden det gir oss. Blåbær, hvitveis, krekling, lyng, sommerfugler, tyttebær, vår sommer høst og vinter. Det er der jeg hører hjemme, i naturen ved bekken og elva. Skogen og myra. Den fantastiske lukta av Moltemyr, av pors-jeg kan ikke glemme den fantastiske lukta av pors..

Jeg forstår hvorfor jeg er så plantegal som jeg er, den intense gleden naturen gir hver eneste dag gjennom alle sansene. Bevegelsen gjennom årstidene, alt er så levende… så vakkert. 

Foto: datter Stine

Vi snakket om døden

Det er blitt slik her i Norge at vi skal holde alle i live så lenge som mulig. Det er vondt å slippe taket i de vi er glad i enten de er 20 eller 100. Det må vi snakke om. Gamle mennesker sier vi er mette av dage… men må man være gammel for å være oppbrukt og utslitt? Jeg snakker ikke om selvmord nå, men om ett resultat av mange års sykdom eller uhelbredelig kreft osv. Vi har alle ulik mengde bagasje, helt uavhengig av alder.

Så hva skjer om ett menneske på rundt 50 år som har slitt med sykdom, og flere hjerteinfarkt sier at nå er det nok???     Da hyler vi ut og roper på psykologer, gir antidepressiva osv fordi det er helt forbudt å si. Det er null toleranse for at ett menneske på 50 er mettet. Hvorfor??? Hva er forskjellen?

Noen ganger må vi si det er ok, at vi forstår. At det er trist, men vi aksepterer at det ikke er så mye mer å hente av livsgnist. For livsgnisten handler ikke om en dårlig psyke, det handler om en fysisk syk kropp som til slutt slår ut psyken. Kroppen vil ikke mer, dermed vil ikke psyken mer og det er ok. Å tillate og akseptere døden kan være nok til at det syke mennesket får krefter til å kjempe litt til…. eller det gir en ro som sørger for livsglede den tiden som er igjen. Det er lov å dø, døden er en like viktig bit av livet som fødselen og årene imellom.

Så: vi snakket om det lenge.. h*n i en sykeseng, jeg rolig i stua. En viktig, verdifull og god telefonsamtale om retten til å dø en verdig død uavhengig av alder. Selv om det var en fantastisk samtale, var det og en tøff en. Det er ikke enkelt å sette ord på dette når det er innlært å sloss samme hvor nær døden du er. Å være ærlig innebærer at du får en frykt for å være så ærlig at den som er syk skal bli redd istedenfor å kjenne en trygghet. For trygghet er viktig, ordene du bruker er viktig og tonefallet.

Tankene går tilbake til da far var syk, ca samme alder. Han fikk tykktarmskreft og døde en junidag i 2002 bare 54 år gammel. Tanken slo meg aldri at jeg skulle få ham til å sloss litt til, lang var han 1,86, og kanskje så mye som 40 kg på slutten. Jeg ville ikke miste ham, men det var en ting som sto i hodet mitt som var mye viktigere… at han ikke skulle pines, at han skulle få dø ifred om det var det kroppen hans ville, om det var hans tid. Det er nemlig ikke slik at alle blir 100. Vi har vår tilmålte tid, som vi heldigvis stort sett ikke vet når er. Å få lov å dø med aksept fra de som elsker oss, gjør døden enklere, det skaper trygghet og takknemlighet for det som har vært. Far ble “reddet” fra å dø kort tid før han døde, det gav meg ett sjokk som jeg veldig gjerne ville vært foruten. Jeg hadde sagt farvel kvelden før, han pustet med lang tids mellomrom, det var slutten. Mor hadde ett par dager før sendt meg i møte med legen, vi var enige om at det ikke skulle foretas noen livreddende behandling, han skulle få dø i fred. Dagen etter hadde de tømt blant annet lungene hans for vann slik at han fikk noen dager til. Jeg fikk sjokk, og selv om det var godt å høre den intense gleden hans over de enkleste ting, visste jeg at jeg måtte oppleve å si farvel til ham to ganger og det gjorde vondt. Når du har vært så langt over som far var den gang, får du se en livsglede som er helt unik. Bildet som hang på rommet var bare ett bilde. Det hadde hengt der hele tiden, men den dagen glitret fargene i det for far som forklarte i detalj hvor nydelig det var. Aldri hadde han sett så vakre farger noensinne. Det lærte meg mye, og selv om det var tøft og vondt begynte jeg å studere verden på en ny måte. År etterpå er det gått i glemmeboka, men når samtalen om døden nå kom opp, minnes jeg den tiden og ser hvor viktig det er å leve nå. Alle mennesker har en ryggsekk med lærdom, ingen vet hvor mye lærdom, hvor tung sekken er. Snakk om døden, snakk om livet. Det handler ikke om alder, men om bagasje og hvor tung den er. La folk få hvile, nyt tiden som er til dagen kommer. Krangle i vilden sky, si hva du mener, le og grin. Vær levende hver dag, alene og sammen med andre. Å være levende betyr ikke at du alltid skal smile, det betyr at du skal våge å være den du er ❤