Med verdens beste utsikt, og med mange steder å gå på oppdagelsesferd. Er det mulig å gå lei?
Nytt hjem for meg og plantene
Stort hus, med enda større hage er jeg (vi) i full gang igjen med planteproduksjon av både inneplanter og stauder. Nytt er og at jeg blir minst to i sammen med disse http://hagetrolle.blogspot.com.
Hagetrollet møtte jeg som en ordentlig hyggelig plantegal (hostagal) kunde, og det fikk hun lov til frem til i vår. Siden har vi snakket og planlagt og planlagt og snakket. Noe som med hennes unike kreative evner fører mot et større mål enn det i utgangspunktet var. Med på lasset sammen med hagetrollet, følger husnissen. Han strukturerer og husker det vi to kreative suppehuer glemmer 😄 og han passer på at når det er noe vi trenger, som tynne damestrømper 😂 , eller søte små poser, eller samme hva, så sørger han for at det blir gjort. ( pssssst…. de derre strømpene er supre frøsamlere 😇)
Akkurat nå så gjør vi klar frø for salg, og flere forskjellige myntesorter, og selvføøølgelig hosta. Det blir forresten noen hostafrø for salg også, og eget innlegg kommer om den fantastiske tålmodighetsprøven det kan være 😄
Slik ser det ut med skumle svarte brukte strømpebukser 😇
og her begynner frøpakkene å vise seg 😍
Plutselig sommer
Mai ble den ultimate sommermåneden, om man ser bort fra brannfaren og slitne varme dyr. Her er til og med en del hosta igang med å blomstre, og for første gang står de to klematisene side om side og blomstrer på likt. Det er så fantastisk å oppleve denne varmen etter den grusomme sommeren vi hadde i fjor. Da var det regnværsrekorder i fleng, i år er det gamle varmerekorder som slås. Jeg tar det som en selvfølge at resten av sommeren blir helt lik. Ønsker meg ikke regnvær, men ser at plantene gjør det. Til og med bjørka som står og sørger for at det ikke skal bli oversvømmelse i hagen pga en “veide” (et lokalt ord for vann som renner under jorden, du finner det ikke i synonymordboka en gang. Send meg gjerne et bedre ord) ser litt trist ut.
Fruktarianer på 3dje uken
Jeg tenkte at å leve på frukt var å strekke strikken for langt, var ikke en gang sikker på om det var mulig her på Vestlandet året rundt. Satte i gang å lese alt jeg kom over på nett, sendte melding til May og så Hilde Larsen og bekreftelsen kom om at det var fullt mulig. Jeg mener at alle skal velge det kostholdet som passer til egen kropp, å leve på frukt er ikke for alle.
Bestemte meg for å gi det en mulighet uten å være stygg med meg selv når det kommer til mat. Om jeg skulle bli sulten så var det jo bare å spise noe annet ved siden av. De tre første dagene var de aller verste, jeg måtte lære å få i meg nok mat for å bli mett. Å tygge i seg fem epler, åtte bananer, pærer, melon,agurk osv var hardt. Hadde det ikke vært for at den effekten jeg først og fremst var ute etter dukket opp etter tre dager hadde jeg ikke fortsatt. Så… grunnen til dette er at jeg har en kropp som verker konstant på ett vanlig norsk kosthold. Å komme ut av senga tar tid, å gå ned trappene er vanskelig, å få kroppen myk nok til å være i bevegelse er pyton. Å tørke seg etter dobesøkene var ei pine, kroppen var pinnstiv og ordentlig vond. Var er det riktige ordet, for etter tre dager begynte kroppen å endres. Etter ei uke begynte jeg å slarve med matmengden, og når kvelden kom var jeg i kjøleskapet og fant pålegg som var salt. Jeg kom ikke ut av senga morgenen etter.. noen dager senere prøvde jeg sild fordi jeg var så sulten på noe snacks, jeg kom meg ikke ut av senga dagen etterpå :(. Lærte leksa da, og økte mengden frukt gjennom dagen. Fremdeles lager jeg varm mat en gang til dagen som kun består av grønnsaker bønner og linser. Ellers spiser jeg kun frukt. Noen dager er jeg så flink å få i meg det jeg trenger at det varme lille måltidet er unødvendig.
Så hva er frukt? Alle søte frukter og bær som vi er vant til å tenke på som det. Pluss agurk, tomat, squash, aubergine, avokado osv. Det gjør at ikke alt trenger å bli søtt. Nøtter skal være med i ett slikt kosthold for fettmengde, men pga nøtteallergi så må jeg finne andre løsninger som f.eks solsikkefrø. Du får ikke i deg d-vitamin og b12 gjennom ett slikt kosthold, her i Stavanger regner det jo konstant og dermed mister vi muligheten til å fylle opp lagrene gjennom sola. Så, jeg tar tilskudd… noen mener det ikke er nødvendig, men jeg tar ikke sjansen.
I morgen har jeg levd som fruktarianer i 3 uker, kroppen endrer seg hver eneste dag til det bedre. Så lenge det fungerer på denne måten kommer jeg til å fortsette.
Det er mange reaksjoner som kommer fra andre mennesker når jeg forteller om kostholdet mitt. En av dem er at jammen jeg bruker jo ull! Ja det gjør jeg, men jeg spiser ikke ulla, jeg har den på kroppen, det er heller ingen lov som sier du skal hate kjøttspisende mennesker og elskere av ull fordi om du velger å spise frukt. 
En annen enda vanligere er at jeg kommer til å bli sjuk fordi jeg ikke får i meg nok proteiner….. Tull, all mat har proteiner, det er bare å spise nok mat
Dagen frokost: appelsin, 2 epler, 2 pærer, solsikkefrø
Dagens lunsj(to timer etterpå) 3 bananer, 2 epler, melon og pærer d-vitamin og b12
Oppdatering idag 15 januar 2020: I februar 2018 stanset jeg å spise kun frukt. Det ble ikke nok næring av frukten som man får tak i her i vinterhalvåret. Nå er det sommerhalvåret kun jeg lever på mye frukt, ellers spiser jeg mye fisk og grønnsaker. De månedene jeg levde på frukt sørget for at frem til rundt august 2018, var kroppen min full av livskraft. Ingen vondter før det var gått så lang tid. Her i Norge er det dyrt å leve kun på frukt, om du ikke har tilgang på egne frukt og bær. Idag kjenner jeg at det skal bli godt med en ny vår med frukt og grønt, alt regnet og vinden gjør leddene vonde.
Hvordan ble jeg så plantegal som jeg er?
Medfødt egenskap kanskje, medfødt kjærlighet for naturen og alt som er levende. Sannsynligvis er det slik ja. Foreldre som dro oss unger med til Maldal, og på telttur gjennom Norge Sverige Danmark og Tyskland. En far som var istand til å svare på den uendelige rekken med spørsmål om alt som levde på jorden, og like mye stjernehimmelen. De sukket mer enn en gang av min manglende frykt for hunder, den finnes ikke i det hele tatt. Ekornene i skogen i Tyskland, hvor de måtte stanse meg rett før jeg hadde klart å lokke dem helt bort. Ikke fordi de ikke likte dem, men pga faren for rabies. Fascinasjonen for Danmarks røde valmuer, mor og far måtte stanse inntil veien så jeg kunne få se nærmere på dem. Bevere på sørlandshytta, greinene som var jobbet med for å kunne bli materiale i beverhytta. De lo av meg da jeg kom på skolen etter sommerferien og viste frem pinnen som beverne hadde gnagd så fint, ingen trodde på meg. Ingen andre hadde noensinne sett noe slikt. Da jeg var 12 fikk jeg lov å velge ut en pakke tulipaner, det ble queen of night som er så mørk lilla at de nesten kan kalles svarte. Om jeg ikke var så flink å luke i det lille bedet var allikevel gnisten tent, for svarte planter, variegert bladverk, fjellhagestauder og etterhvert medisinplanter/urter. Jeg lot min far og bror ha rosene i fred, det har aldri vært min greie. Med unntak av når jeg kjenner roseduft, da må jeg gå ett annet sted. Ellers drar jeg med meg alle duftende roser hjem, og de dør, fordi jeg og rosene egentlig ikke hører sammen. Gikk jeg tur aleine på Sørlandet vandret jeg alltid mot ett vann fyllt av vannliljer, nesten alle gule enkle solstråler og noen få hvite store som bredte vingene, det vakreste jeg visste. Utenom røde valmuer, bevere, kniver, vann, hunder osv osv.
Noen ganger måtte far sage trær og hogge til ved, jeg ble like kvalm hver gang av den ferske sevja. Trodde det kanskje var fordi jeg ikke klarte lukta av fersk sevje, men etterhvert forsto jeg at grunnen var at levende trær ble hogget. Friske flotte trær ble ødelagt for at vi ikke skulle fryse. Idag forstår jeg, idag takler jeg lukta. Jeg takker treet for veden det gir oss. Blåbær, hvitveis, krekling, lyng, sommerfugler, tyttebær, vår sommer høst og vinter. Det er der jeg hører hjemme, i naturen ved bekken og elva. Skogen og myra. Den fantastiske lukta av Moltemyr, av pors-jeg kan ikke glemme den fantastiske lukta av pors..
Jeg forstår hvorfor jeg er så plantegal som jeg er, den intense gleden naturen gir hver eneste dag gjennom alle sansene. Bevegelsen gjennom årstidene, alt er så levende… så vakkert.
Foto: datter Stine
Vi snakket om døden
Det er blitt slik her i Norge at vi skal holde alle i live så lenge som mulig. Det er vondt å slippe taket i de vi er glad i enten de er 20 eller 100. Det må vi snakke om. Gamle mennesker sier vi er mette av dage… men må man være gammel for å være oppbrukt og utslitt? Jeg snakker ikke om selvmord nå, men om ett resultat av mange års sykdom eller uhelbredelig kreft osv. Vi har alle ulik mengde bagasje, helt uavhengig av alder.
Så hva skjer om ett menneske på rundt 50 år som har slitt med sykdom, og flere hjerteinfarkt sier at nå er det nok??? Da hyler vi ut og roper på psykologer, gir antidepressiva osv fordi det er helt forbudt å si. Det er null toleranse for at ett menneske på 50 er mettet. Hvorfor??? Hva er forskjellen?
Noen ganger må vi si det er ok, at vi forstår. At det er trist, men vi aksepterer at det ikke er så mye mer å hente av livsgnist. For livsgnisten handler ikke om en dårlig psyke, det handler om en fysisk syk kropp som til slutt slår ut psyken. Kroppen vil ikke mer, dermed vil ikke psyken mer og det er ok. Å tillate og akseptere døden kan være nok til at det syke mennesket får krefter til å kjempe litt til…. eller det gir en ro som sørger for livsglede den tiden som er igjen. Det er lov å dø, døden er en like viktig bit av livet som fødselen og årene imellom.
Så: vi snakket om det lenge.. h*n i en sykeseng, jeg rolig i stua. En viktig, verdifull og god telefonsamtale om retten til å dø en verdig død uavhengig av alder. Selv om det var en fantastisk samtale, var det og en tøff en. Det er ikke enkelt å sette ord på dette når det er innlært å sloss samme hvor nær døden du er. Å være ærlig innebærer at du får en frykt for å være så ærlig at den som er syk skal bli redd istedenfor å kjenne en trygghet. For trygghet er viktig, ordene du bruker er viktig og tonefallet.
Tankene går tilbake til da far var syk, ca samme alder. Han fikk tykktarmskreft og døde en junidag i 2002 bare 54 år gammel. Tanken slo meg aldri at jeg skulle få ham til å sloss litt til, lang var han 1,86, og kanskje så mye som 40 kg på slutten. Jeg ville ikke miste ham, men det var en ting som sto i hodet mitt som var mye viktigere… at han ikke skulle pines, at han skulle få dø ifred om det var det kroppen hans ville, om det var hans tid. Det er nemlig ikke slik at alle blir 100. Vi har vår tilmålte tid, som vi heldigvis stort sett ikke vet når er. Å få lov å dø med aksept fra de som elsker oss, gjør døden enklere, det skaper trygghet og takknemlighet for det som har vært. Far ble “reddet” fra å dø kort tid før han døde, det gav meg ett sjokk som jeg veldig gjerne ville vært foruten. Jeg hadde sagt farvel kvelden før, han pustet med lang tids mellomrom, det var slutten. Mor hadde ett par dager før sendt meg i møte med legen, vi var enige om at det ikke skulle foretas noen livreddende behandling, han skulle få dø i fred. Dagen etter hadde de tømt blant annet lungene hans for vann slik at han fikk noen dager til. Jeg fikk sjokk, og selv om det var godt å høre den intense gleden hans over de enkleste ting, visste jeg at jeg måtte oppleve å si farvel til ham to ganger og det gjorde vondt. Når du har vært så langt over som far var den gang, får du se en livsglede som er helt unik. Bildet som hang på rommet var bare ett bilde. Det hadde hengt der hele tiden, men den dagen glitret fargene i det for far som forklarte i detalj hvor nydelig det var. Aldri hadde han sett så vakre farger noensinne. Det lærte meg mye, og selv om det var tøft og vondt begynte jeg å studere verden på en ny måte. År etterpå er det gått i glemmeboka, men når samtalen om døden nå kom opp, minnes jeg den tiden og ser hvor viktig det er å leve nå. 
Alle mennesker har en ryggsekk med lærdom, ingen vet hvor mye lærdom, hvor tung sekken er. Snakk om døden, snakk om livet. Det handler ikke om alder, men om bagasje og hvor tung den er. La folk få hvile, nyt tiden som er til dagen kommer. Krangle i vilden sky, si hva du mener, le og grin. Vær levende hver dag, alene og sammen med andre. Å være levende betyr ikke at du alltid skal smile, det betyr at du skal våge å være den du er ❤
Hagegartneriet 24/7-17
Hvor mye er det mulig å få plass til i en liten borettslagshage? Jo, uendelig mye. For når det er fullt i bredden bruker man høyden. Idag skal jeg bare vise noen av buskene og trærne jeg har her, fant ut at det var mange. Det er fullt mulig å lage seg en oase på liten plass, og jo tettere plantene står dess mindre arbeid er det faktisk om du velger riktig. Her er gjort mange tabber, som sakte men sikkert er blitt ryddet opp i. F.eks å plante tuja “brabant” over det hele. Om det bare hadde vært smaragd ihvertfall så ville det vært å leve med. Nå er endelig den enorme, brune stygge brabanten borte mot naboen. Det ble litt av en jobb å fjerne den, og aldri igjen vil jeg se en tuja brabant hverken i hage eller gartneri. Men nok om det, den nye nabohekken er ikke ferdig enda men noe er på plass.
Prøvde å lage ett samlebilde: Japan kirsebær, cephalotaxus med klematis propertius, bambus “red panda”, familieepletre stort sett uten epler, vripil, weigela “monet” og søylebarlind med ildblomkarse. Vripilen ble flyttet og dessverre klippet jeg den ikke nok etter å ha revet av mye av røttene, dermed ser den nå ganske vissen ut. Heldigvis vil den snart komme seg igjen. Klematis propertius hører ikke hjemme helt inntil stuevinduene, den vokser som ugress. Trøsten er at den vanligvis blomstrer gjennom hele sommeren. Ifjor dekket den både vinduer og tak, så jeg klippet den for å flytte den. Men så var det plassen da 😂 tenk dere om før dere planter småblomstrede klematis i en miniatyrhage 😂
Barlind elsker ildblomkarse, og ildblomkarsen elsker å klatre i barlinden. Her velger ildblomkarsen å ha røttene i fuktig jord mot nordvest. Kun 2 steder vil den bo her, kun mot nordvest. Sjekk det neste gang dere kommer over en nydelig blomstrende ildblomkarse i nabolaget, hvor står røttene 😊
Den kreative regnværshagen
- Hosta Sum and Substance… Til tross for øspøs regnvær er bladene store og nesten skadefri. Men den er en lav og tung hosta fyllt med vann 😊. Det er heldigvis ikke hver sommer som blir som dette, men iår burde kanskje både denne og mange andre hager bli kaldt sumpen 😂
- Gress, vet ikke hvilket, men flott er det. Fikk ett par biter i vår av Siv, det vokser godt i sumpen her på Tasta. Har prøvd flere gress her tidligere, men fordi hagen er en naturlig skyggehage har de fleste dødd ut ganske kjapt
- Det står helt stille ytterst på tungespissen blomsten. Den hukommelsen er fæl noen ganger, jeg så navnet senest igår 🙄
- Geranium pratense var.striatum også kaldt “splish splash” ble egentlig kjøpt som en helt annen. Gleden var stor da den feilmerkete geraniumen viste seg å være denne. Jeg elsker geranium i nesten alle former og farger. Den er helt sneglefri, sneglene skyr den. Dermed får de stå og blomstre dag etter dag uten skader selv med regnvåte sneglesomre som iår 2017
- Geranium “Max Frei”, en super lav veldiglenge blomstrende geranium. Samme hvor dårlige somre vi har så svikter den aldri
- Parykkbusk Cotinus. For noen år siden dro jeg denne med meg fra hagesenteret jeg jobbet i. Det var før den lange kalde vinteren. Egentlig var den podet, men frosten tok knekken på den flotte ballen i toppen. Regnet den som tapt, men lot den stå da den begynte å spire fra rota. Det er jeg glad for idag 😊 Ikke av de mest hardføre buskene har jeg funnet ut, men den er nydelig når vi har hatt milde vintre som iår.
Primula florindae-augustprimula. Elsker gult, og denne dufter. Heter augustprimula, men her begynte den å blomstre i juni 😄
Hostavirus HVX
Igår var jeg innom ett bra Hagesenter for å sjekke hostautvalget. Jeg gjør ofte det når jeg er ute på noe. Det er litt kos å bare være kunde de sjeldne gangene jeg har en mulighet. På dette gode hagesenteret oppdaget jeg dessverre hostavirus, noe jeg har opplevd flere steder de tre siste årene etter at jeg lærte hva det var. Jeg tok med den planten det ikke var tvil om hadde virus, leverte den i kassen og opplyste høflig om at denne måtte fjernes fordi den hadde virus. Dama i kassen sa ingenting, det virket som hun ikke ville høre og jeg vet at planten idag kan være satt ut igjen. Det dumme med å ikke gjøre noe er at du risikerer å selge en syk plante. Ikke ser det fint ut heller, kan ikke forstå at noen ville ønske å ha en stygg virusinfisert hosta.
Idag har jeg sendt Mail til Mattilsynet, opplyst dem om Hostavirus og tilbudt meg å skrive ett infoark som kan videresendes til alle Hagesenter og gartneri. Jeg håper de tar imot tilbudet, slik at vi på best mulig måte kan begrense spredningen.
Til alle dere som deler hosta, og gir bort eller selger. Desinfiser alle redskap for hver eneste hosta som deles, bruker du brukte potter må også disse desinfiseres. Hosta Gold Standard er en hosta vi har hatt i mange år her, nå begynner tegnene på virus å dukke opp på gamle planter. Ikke alle hosta er like sårbare heldigvis, og det kan lett begrenses om alle blir obs på det. Så hva gjør man når uhellet er ute?? Spa opp hostaen som er infisert, brenn den eller kast den i restavfallet. Aldri i komposten… plant så noe helt annet der som hostaen sto. Viruset smitter ikke via luft, men ved kontaktsmitte. Ser du virus på en plante i ett hagesenter så gi beskjed til dem om det, ikke plukk med deg noen av de hostaene med samme navn. Er de fra samme parti, er de alle infiserte.
Sjekk ut bildene, de er gode eksempler på hvordan en hosta ikke skal se ut
Den øverste hostaen her er Gold Standard, ett bilde jeg fikk oversendt ifjor
Værsjuk
Det er ikke bare oss mennesker som blir værsjuke, planter og dyr blir og. Balder (husets hund) har lagt seg i sofakroken og nekter å gå ut. Vanligvis legger han seg i kaldeste krok pga pelsen, men idag sturer han som sofagris. Plantene har det likt, er sikker på at om de hadde kunnet, ville de spasert inn i stua eller på badet med varmt gulv og oppholdt seg der til “anfallet” gikk over. Det er ikke litt regn her, det bøtter ned, til tross for at yr lover sol. Eneste trøsten for oss siddiser er at bergenserne har det verre 😉 de har nå slått regnværsrekorden for juni 🙂
Hosta, som er en plante som skal trives med regnet sturer. Geraniumene ser ut som de tror det er høst. Det er allikevel en ting som elsker regnværet, og det er brunsneglen. De er i sitt ess nå om dagene, og gnafser i seg det de kan komme over. Etter flere års hard jobbing var det minsket godt på sneglene her i hagen, tok til og med jevnlig for meg resten av borettslaget for å holde snglebestanden nede. Men iår har sneglene latterkrampe, det er året for hevn. Aldri har det vært så mange snegler, og min hage er finslig i forhold til mange av de hagene jeg iår har vært i. Det kravler rundt overalt 😦 nå får vi virkelig lært hvilke planter som er sneglemat og hvilke som går fri.
Ødegård plantesalg i Isvik danset soldansen igår, håper det hjalp bedre der enn her 🙂
Katharos Liv 